kapittel 3 – en 400 år gammel gutt!

Yap og Caps lille Halloween-historie. Historien er delt i 3 kapitler, som kommer ut hver torsdag fram til selveste Halloween-dagen. Dette er siste kapittel, så kos deg med lesingen!

Folket har talt, og flertallet valgte alternativ 3, altså at Jens og Morten skal prøve å snakke med barnet. Hvis du ikke har lest de forrige kapitlene, anbefaler vi å gjøre det først.

«Vent!» sier Jens i det barnet skal gå ut av det støvete rommet. Barnet nøler et lite sekund, før det snur seg og ser spørrende på Jens. «Hvem er du? Hva er alt dette? Tror du liksom at vi bare skal bli med deg helt uten videre?» Jens prøver å høres modig ut, men får det ikke egentlig til. «Jeg har ikke tid til å forklare nå! Bare kom med meg, FORT!» Jens og Morten seg på hverandre. De har vel egentlig ikke noe annet valg enn å følge etter.

«Inn her!» Barnet smetter gjennom ganger, rom og korridorer. Det går så fort at Morten og Jens må småløpe for å holde følge. Huset virker enormt, og alle rommene er som det de først var i; gammelt og ødelagt. Plutselig stopper barnet opp og lytter. Jens kan ikke høre noen ting. Han lurer på om hun har oppfattet noe han ikke har. Men han rekker ikke å tenke så mye mer. Barnet river med seg Jens og Morten inn i et høyt og støvete skap og lukker døra lynraskt, men lydløst. Nå kan også Jens høre skritt utenfor. Han prøver å titte gjennom nøkkelhullet, og der ser han to skikkelser.

To ganske høye folk kommer gående forbi. Men er det egentlig folk? Når Jens får se ansiktene deres, er det ikke vanlig menneske-fjes som han hadde forestilt seg, men kritthvite ansikter med rare former og umenneskelige øyne. Det er ett eller annet guffent med begge to. Plutselig snur den ene seg rett mot skapet i en brå vending. Hjertet til Jens hopper over et slag. Det føles ut som om mannen stirrer han rett inn i øynene. Men så begynner de sakte å gå videre, og før Jens vet ord av det, er de borte.

 Barnet åpner skapdøren, og alle tre hopper ut. Plutselig tar barnet av seg hetta. Fram kommer et lite velkjent fjes. «Du… Du…» Jens prøve rå få fram ordene, men klarer det ikke. Morten klarer det heldigvis. «Du er gutten på bildene!» Morten ser like sjokkert ut som Jens. Gutten gir fra seg et svakt nikk. «Men… Men, skulle ikke du vært dø nå? På bildene sto det at du ble født på 1600-tallet!» Gutten bruker litt tid før han svarer. «Det er riktig det, men jeg er ikke helt død, har ikke tid til å forklare nå» Gutten smetter videre, med Jens og Morten på slep. De runder bare ett hjørnet før de ser noe som ser veldig ut som en utgangsdør. Men de har et lite problem. Foran døra står den en mann som er helt lik de to som gikk forbi i stad, bare at denne versjonen er fem ganger så stor. Jens kan se at øynene til barnet blir fult av frykt. 

«KOM DERE PÅ RYGGEN TIL MANNEN! DEN KLARER INGENTING MED HENDA, MEN KAN GJØRE ALT MED BEINA!» skriker barnet. han peker på det store monsteret som står foran dem. Jens klarer ikke å løpe. I hvert fall ikke rett mot monsteret. Morten klarer det heller ikke. «NÅ!» skriker barnet. Jens og Morten begynner bare å løpe mot mannen. De klarer ikke å tenke noe som helst, de bare løper. Når de kommer fram til mannen sparker han dem opp som to sprettballer. Guttene flyr oppover. Det er helt veldig høyt under taket, og nå er Jens og Morten sikkert 10 meter over gulvet. Og de kommer snart til å falle ned igjen. Merkelig nok holder de fortsatt tak i hverandre. Jens kniper øynene igjen, og forbereder seg på å falle. Falle ti meter rett ned på et hardt tregulv. Men det skjer ikke. Han blir bare hengene og dingler i lufta. 

Han åpner øynene og ser Morten som holder fast i en gigantisk lysekrone med en hånd. Med den andre hånda holder han godt fast i Jens. Plutselig begynner Morten å svaie fram og tilbake som om han prøver å lage fart. Etter så slipper han taket og de suser bakover. Rett mot skuldrene til monsteret. De lander med et bra, med den tørre rare huden til mannen er overraskende myk. «Spark han i øyet! Da besvimer han!» roper gutten nede fra gulvet. Morten humper seg bort til hodet til monsteret og sparker til øynene.

 «Hold dere fast!» Den mange meter lange mannen faller bakover med et dunk. Jens og Morten lander på magen hans. Det eneste de klarer å gjøre er å smile. Endelig kan de komme seg ut av dette huset. Langt vekk fra alt sammen. Men når Jens åpner døra, treffer en bitende kulde dem. Det er mange mange minusgrader. De kan ikke se noen ting ute, fordi det er helt bekmørkt. «Hvor er vi?» spør Morten. «Nordpolen» sier gutten stille.

Fortsettelsen kommer til jul.

Takk til alle som har lest og stemt på historien!