Yap og Cap
Bjørkly Gård lå som en frossen juvel på toppen av åsen. Den store, gamle gården hadde vært i familien Larsen i generasjoner, og hvert år, på julaften, samlet familien seg for å feire. Årets vinter hadde vært ekstra kald, og snøen hadde falt tett de siste dagene. Det var som om naturen selv hadde fått et illebefinnende og ønsket å isolere gården fra verden utenfor. Bare et par mil unna var det liv og røre, men her var det bare stillhet og snø som falt i tykke, tunge flak.
Det var tidlig på kvelden, og lyset fra de levende lysene i den store stuen kastet varme skygger på de gamle tømmerveggene. Det var jul, men stemningen på Bjørkly Gård var ikke som den pleide å være. Henrik Larsen, gårdens eier, var ikke til stede. Han skulle ha vært der, han som hadde vært selve hjertet i julen på gården i alle år, men nå var han borte. En tragisk bilulykke hadde tatt livet hans på vei hjem fra en konferanse for en uke siden. Ulykken hadde sjokkert alle, men ingen av de nærmeste var helt overbevist om at det var et uhell.
“Det er så rart å være her uten Henrik,” sa Astrid, Henriks barndomsvenn, og kikket rundt på den gamle stuen. Stemmen hennes var lav, nesten hviskende, som om hun ikke ønsket å vekke minner fra fortiden.
Mathilde, Henriks tante, satt tett ved peisen, og kikket ut av vinduet mot den mørke skogen som lå et stykke unna. “Henrik var en spesiell mann,” sa hun med et melankolsk drag i stemmen. “Jeg skulle ønske han var her, men vi må komme oss videre. Hva har vi ellers å gjøre?”
Morten satt på den andre siden av bordet. Han var den unge journalisten som hadde blitt invitert for å dekke julen på Bjørkly Gård, men han følte at han hadde kommet til et annet sted enn han hadde forutsett. Henriks død var et mysterium, og han hadde merket seg de merkelige blikkene og de uventede stillhetene i rommet. Det var noe ved denne familien, noe som ikke stemte. De hadde alle sine hemmeligheter, og Morten var bestemt på å finne dem.
Plutselig spraket det fra peisen, og alle kikket bort. “Er det noe du ønsker å fortelle oss, Morten?” spurte Astrid. Hun så på ham med et skarpt blikk. “Du virker som om du har noe på hjertet. Hva er det egentlig du prøver å finne ut her?”
Morten rømte bort med blikket, men følte seg presset. “Jeg prøver bare å forstå. Det er så mye som ikke er sagt om Henrik. Det føles som om det er mer til hans død enn bare en enkel bilulykke.”
Mathilde hevet blikket fra vinduet og så på ham, et svakt smil på leppene. “Du er ung, Morten. Du ser ikke alt. Det er lett å dra konklusjoner, men noen ting er bedre å la være.”
Morten satte fra seg glasset med vin og stilte seg opp. “Hva mener du med det? Jeg vil forstå mer om Henrik og hans liv. Vi kan ikke bare sitte her og late som om ingenting har skjedd.”
Astrid reiste seg brått og ristet på hodet. “Det er ikke på denne måten, Morten. Henrik var en kompleks mann, og han skjulte mye av det han visste. Du har ikke rett til å grave i ting som ikke angår deg.”
Mathilde la en hånd på Astrids arm. “Vi skal ikke ta dette opp nå. Dette er ikke tiden for å grave i gamle ting.” Hun så på Morten med et blikk som var både hardt og bestemt. “Du bør gå til rommet ditt og hvile. Det er julaften, og vi må finne en måte å komme oss gjennom denne dagen på.”
Morten følte en bølge av uro skylle over seg. Dette var bare begynnelsen. Noe var definitivt galt her. Henrik Larsen hadde vært en mann med mange forbindelser, og han hadde hatt mange hemmeligheter. Hva var det han hadde funnet ut, og hvorfor var folkene rundt ham så motvillige til å prate om det?
Da han trakk bort fra bordet og begynte å gå mot trappen, kikket han en siste gang på de andre i rommet. Mathilde og Astrid satt tilbake, og samtalen mellom dem var lav og utilgjengelig. Det var klart at de skjulte noe.
Kapittel 2 kommer 2. Desember.
Jai ælskar iulla!!! Iulla ær weldi braa!!!