Yap og Cap
Morten satt stille i stolen, og hans hender presset mot den tynne mappen som inneholdt dokumentene Henrik hadde etterlatt seg. Snøen virvlet utenfor vinduet til politistasjonen, og den varmet lite mot den kalde stillheten i rommet. Johanna hadde trukket ut stolen fra skrivebordet og satt seg ned overfor dem. Hennes ansikt var alvorlig, som om hun visste at de var på randen av noe farlig, men hun hadde ikke annet valg enn å være med på denne uventede alliansen.
“Hvis vi skal stoppe dette, må vi være raske,” sa Johanna lavt og trakk hånden gjennom håret. “Det er ikke bare Jensens nettverk vi kjemper mot. Det er flere krefter på spill her. Du har kanskje sett det selv, Morten – folk som er forsvunnet er forbundet på en måte som er mye større enn én kriminell gruppe.”
Ole stirret på Johanna med et skeptisk blikk. “Så hva mener du, Johanna? At dette er en internasjonal konspirasjon? For meg ser det ut som om det er én stor mafia som prøver å dekke sine spor, og som har kontroll på politiet selv.”
Johanna ristet på hodet. “Nei, det er mer enn bare en mafialedelse. Det er strukturer som går dypt inn i systemene. Ikke bare i politiet, men også i store deler av det økonomiske systemet. Folk har vært på sporet av det i mange år, men det er blitt systematisk undertrykt. Henrik var den første til å få tak i brikkene som kunne knuse alt dette.”
Morten kjente hvordan magen knuget seg. Det de snakket om, var ikke bare en kriminalsag. Det var et spill med liv og død, et spill med krefter som kunne velte hele samfunnet. Henrik hadde ikke vært forberedt på det som ventet ham, og det var derfor han hadde betalt prisen. Morten og Ole var i ferd med å gjøre det samme.
“Så hva gjør vi nå?” spurte Morten og så på Johanna. “Vi har dokumentene. Vi har informasjonen. Men vi vet at de er på vei etter oss. De har allerede sendt folk etter oss, og de vet at vi er i ferd med å grave for dypt.”
Johanna tenkte et øyeblikk. “Jeg kan hjelpe dere med å finne mer informasjon, men vi trenger å bevege oss raskt. Jeg kan ikke beskytte dere lenge. Folk i politiet er allerede under press fra høyere hold.”
“Du mener at det er folk i politiet som er involvert?” spurte Ole, og stemmen hans var lav, som om han prøvde å forstå hva som foregikk.
“Ja,” svarte Johanna, og stemningen i rommet ble enda mer dyster. “Det er politifolk som har vært i Jensens nettverk lenge. Folk som har fått betalt for å holde øynene lukket. Dette er større enn hva vi kan håndtere alene, og jo mer vi graver, desto mer utsetter vi oss selv for fare.”
Morten kjente at panikken begynte å bygge seg opp, men han tvingte seg selv til å holde hodet kaldt. Johanna var deres eneste håp, og de måtte stole på henne. Men samtidig følte han at han var fanget. De hadde nettopp begynt å forstå omfanget av dette mysteriet, og det var ikke plass til feiltrinn. Hvis de skulle komme videre, måtte de finne en måte å avsløre nettverket uten å bli avslørt.
“Vi trenger å komme til bunnen av dette, Johanna,” sa Morten med beslutsomhet i stemmen. “Hvis vi har noen sjanse til å stoppe det, må vi finne ut hvem som står bak og hva de virkelig driver med.”
Johanna nikket. “Det er én person til vi trenger å få tak i,” sa hun. “Henrik nevnte ham flere ganger. En høyere opsjon i dette hele, en person som kan knuse hele operasjonen om nødvendig. Han er kjent som ‘Skyggen’. Jeg har ikke mye informasjon om ham, men han er den som kontrollerer flere tråder i denne organisasjonen.”
Morten følte en isende kald følelse spre seg i kroppen. “Skyggen?” spurte han, og han så på Ole som så ut som han også var i ferd med å forstå alvoret i situasjonen.
“Ja,” svarte Johanna, og hun virket alvorlig. “Han er den ultimate trusselen. Ingen vet hvem han er. Men alle som har prøvd å avsløre ham, har forsvunnet.”
Morten og Ole var stille i et øyeblikk. De visste at de nå sto på kanten av noe som kunne koste dem livet, men de hadde ikke noe valg. De måtte finne ut mer om ‘Skyggen’, selv om det innebar å sette alt på spill.
“Vi må finne ut hvor han er,” sa Morten, og hodet hans jobbet på høygir for å finne en vei ut av denne farlige situasjonen.
Johanna lente seg frem og begynte å skrive ned noe på et ark. “Jeg har noen spor, men de er ikke mye. Det er mulig han holder til et sted ute på landet, et gammelt lagerbygg som har vært brukt til forskjellige aktiviteter i det siste. Det er ikke mye informasjon å gå på, men det er en start.”
“Når kan vi dra dit?” spurte Ole.
“Vi drar nå,” svarte Johanna. “Ingen tid å miste.”
De reiste seg og begynte å forberede seg på den farlige reisen. Morten visste at de ikke hadde tid til å vente lenger. Hvis de skulle få svar på spørsmålene sine, måtte de dra til lagerbygget med en gang. Men det som ventet dem der, var det ingen av dem som kunne forutsi.
