Yap og CapMorten og Ole fulgte Johanna ut av politistasjonen. Den kalde luften møtte dem som et slag i ansiktet da dørene åpnet seg, og snøen begynte å dale sakte ned fra himmelen, som om selv naturen visste at noe uunngåelig var på vei. Johanna ledet vei til bilen hennes, og de visste at det ikke var noe mer å gjøre enn å stole på henne. Tid var ikke lenger på deres side, og hvert sekund kunne være forskjellen på liv og død.
“Vi må være forsiktige,” sa Johanna lavt, og hennes stemme var spent. “Jeg kjenner til lagerbygget, men det er flere folk i området som er lojale mot ‘Skyggen’. Vi kan ikke stole på noen. Hvis vi blir sett, er vi som fisk i et netting.”
De satte seg inn i bilen, og Johanna startet motoren. Morten og Ole kikket på hverandre, men det var få ord mellom dem. Tankene raste. Hele dette oppdraget hadde gått fra å være en jakten på sannheten til en livsfarlig flukt. De hadde begynt å forstå at de var oppe mot noe langt større enn en kriminell organisasjon. Det var krefter på spill som gikk langt inn i maktens korridorer, og de visste at de hadde startet en prosess som kunne få katastrofale følger.
“Er du sikker på at vi skal dra dit?” spurte Ole, og hans stemme bar preg av bekymring.
Johanna nølte et øyeblikk før hun svarte. “Vi har ikke noe valg. Det er der ledetrådene våre peker. Hvis vi ikke finner ‘Skyggen’ nå, vet vi ikke om vi får en ny sjanse.”
Bilen suste gjennom de øde, mørke gatene mens snøen virvlet rundt dem. Det var et landskap fylt med ensomhet, men Morten visste at denne ensomheten kunne være dødelig. De var alene, og snart skulle de stå ansikt til ansikt med en av de farligste mennene de noen gang hadde hørt om. De måtte være forberedt på det verste, men også håpe på det beste.
Da de nærmet seg lagerbygget, ble det klart at det ikke var som et vanlig industribygg. Det var en festning av betong og stål, med høye murer og et inngjerdet område som ga inntrykk av et sted skjult fra offentligheten. Morten kjente på en klump i magen. De hadde kommet langt, men hva om de var for sent ute? Hva om de gikk rett i fellen?
“Vi går inn på baksiden,” sa Johanna, og hun stoppet bilen et stykke unna inngangen. “De har overvåkning rundt hele området, men bakveien er skjult.”
De krøp ut av bilen, og de tre begynte å bevege seg stille gjennom snøen. Morten kunne nesten høre sitt eget hjerte banke. Hans tanker fløy gjennom hodet: Hva om Johanna hadde lurt dem? Hva om dette var et spill for å få dem ut i åpenhet, bare for å bli fanget? Han hadde ikke mer tid til å dvele ved tankene. Nå gjaldt det bare å komme til lagerbygget og finne ut om de kunne avdekke mer om ‘Skyggen’.
De nådde bakveien, og Johanna ledet dem til en liten dør som var dårlig skjult. Den var rusten, og det tok flere forsøk før den til slutt åpnet seg. En lukt av gammel mugg og fuktig betong fylte luften da de trådte inn i bygningen. Alt var mørkt, men Johanna trakk frem en liten lommelykt.
“Det er her de holder til,” hvisket hun. “Vi er på rett vei, men vær forberedt på at vi kan bli møtt med motstand.”
De beveget seg forsiktig videre, og snart begynte de å høre lyder av lav snakkende stemmer. De var ikke alene. Lagerbygget var fylt med mennesker. Skjulte skikkelser beveget seg rundt, og Morten kunne kjenne på presset som lå i luften. De måtte holde seg i skjul.
Morten stanset opp, og han lyttet. Det var en lavt mumlende stemme han kunne høre tydeligere enn de andre, og stemmen bar preg av autoritet. Morten hadde hørt den før, men han kunne ikke plassere den. Det var som om stemmen var en del av noe større, som om han hadde vært vitne til noe han ikke var ment å forstå.
“Skyggen,” hvisket Morten til seg selv. “Er det han?”
Johanna nikket, og pekte på en dør lenger ned i gangen. “Vi er der.”
De nærmet seg døråpningen og kikket forsiktig inn. Rommet var stort, med stålregler og spor etter gamle aktiviteter, men i midten av rommet var det et langt bord. Rundt det satt flere personer som diskuterte. Hvem de var, visste Morten ikke, men han følte at han var i ferd med å se på mesterne bak alt som hadde skjedd.
Og så, plutselig, så han ham. Den store, mørke skyggen. Et ansikt han hadde sett før, men ikke ville tro var knyttet til denne saken. Personen var kjent for ham på en måte han ikke kunne forklare.
“Det er han,” sa Johanna lavt, og hun trakk tilbake.
Morten nikket og så på Ole. “Er du sikker på at vi kan stole på dette?”
Johanna rynket pannen, og det var noe som ikke stemte. Dette var den personen de hadde lett etter – ‘Skyggen’. Men hans identitet var mer kompleks enn de trodde. Morten visste at de måtte handle raskt. Hvis de ikke var på vakt, ville alt være over.
