Yap og Cap
Morten var alene i sitt rom den kvelden, og tankene hans raste. Han hadde aldri følt seg så nært et svar, men samtidig så langt unna det. Dokumentene han hadde funnet, hadde gitt ham flere ledetråder, men de var ikke nok. Det var noe han manglet, og han følte at han måtte grave dypere. Det var én ting han fortsatt ikke kunne forstå. Hvorfor hadde Henrik trukket seg ut av avtalen med Jensen, og hva var det Henrik hadde visst som kunne ødelegge den mektige mannen?
Mens Morten satt og grublet, banket det på døren. Astrid sto utenfor, og ansiktet hennes var alvorlig.
“Morten,” sa hun og trådte inn i rommet uten å vente på invitasjon. “Vi må snakke.”
Morten reiste seg fra stolen. Han merket at det var noe annerledes ved Astrid. Det var en alvorlig bekymring i blikket hennes som hun ikke hadde hatt før. Morten kunne ikke dy seg lenger; han måtte spørre.
“Astrid, hva er det du vet om Jensen?” spurte han rett ut, uten å gå rundt grøten. “Hva er det du ikke har fortalt meg?”
Astrid trakk pusten dypt og satte seg på stolen ved vinduet. Morten kunne høre den svake lyden av vinduet som ristet i den kalde luften utenfor. Hun så ut som om hun vurderte hva hun skulle si. Etter et langt, stille øyeblikk, snudde hun seg mot ham og begynte å snakke.
“Jensen er ikke bare en forretningsmann,” begynte hun. “Han er en mann som bruker makt til å presse folk til å gjøre det han vil. Og Henrik var ikke den første han hadde fått inn i sitt nett. Henrik visste for mye om Jensens ulovlige aktiviteter. Ikke bare økonomisk svindel, men også forbindelser til langt mer alvorlige ting.”
Morten stilte seg nærmere. “Hva slags ting?” spurte han, en følelse av frykt begynte å komme over ham.
Astrid senket blikket. “Jensen har alltid vært involvert i mørkere forretninger, ting som folk helst ikke snakker om. Henrik hadde fått opp øynene for det. Men jeg tror han begynte å forstå at han hadde tatt på seg en større byrde enn han kunne bære. Og før han kunne avsløre noe, begynte han å bli truet.”
Morten kjente en klump i halsen. “Men hvorfor har du ikke sagt dette før?” spurte han. “Du visste om dette, og likevel har du ikke fortalt meg hva du visste.”
Astrid ristet på hodet og så ned i gulvet. “Fordi jeg var redd. Jensen har folk overalt, Morten. Han har vært i stand til å få folk til å forsvinne, og jeg har sett det med egne øyne. Jeg kunne ikke si noe, ikke før jeg visste om det var trygt.”
Morten kjente hjertet hamre i brystet. Han hadde hele tiden mistenkt at det var mer til historien, men dette var en ny dimensjon han ikke hadde forutsett. Astrid hadde vært redd for sitt eget liv, og Morten kunne ikke annet enn å forstå hvorfor. Jensen var ikke bare en kald forretningsmann, men også en mann som hadde makt til å kontrollere livene til de rundt ham.
“Så du mener at Henrik ble drept fordi han hadde tenkt å avsløre Jensen?” spurte han lavt.
Astrid nikket. “Ja. Jeg tror at da Henrik trakk seg fra avtalen, begynte Jensen å se på ham som en trussel. Han kunne ikke la noen som visste for mye, få leve.”
Morten følte en gnagende følelse av ubehag. Dette var et nytt spor. Hvis han skulle finne ut av dette, måtte han konfrontere Jensen direkte. Men han visste at det ikke kom til å bli enkelt. Jensen hadde nok alltid vært en mann som skjulte seg i skyggene, og han ville ikke gå lett til angrep på noen som begynte å grave i hans fortid.
