Yap og Cap
Morten visste at han ikke kunne stole helt på det Jensen hadde sagt. Men den mappen, de dokumentene, hadde gitt ham flere svar enn han hadde ventet. Henrik hadde visst mye mer enn han hadde fått frem. Det var noe viktig, noe som måtte ha vært på vei til å bli avslørt. Henrik hadde vært i ferd med å avdekke et nettverk av forsvunne personer og farlige forbindelser, og nå hadde Morten funnet ut at han kanskje ikke bare var en tilfeldighet i dette spillet.
“Du er ikke den første som har forsøkt å ta meg,” sa Jensen, og Morten la merke til at han ikke virket spesielt stresset, selv om situasjonen var mer anspent enn noen gang. “Men folk som prøver, ender alltid med å finne ut for mye.”
Morten kjente en iskald følelse spre seg i kroppen. Dette var større enn han hadde trodd, og om han skulle komme til bunns i dette, måtte han finne ut hvem som var med på spillet. Henrik var bare en brikke i et langt større spill, og Jensen, med sitt kalde blikk og sine veloverveide ord, var den som hadde vært hovedspilleren hele tiden.
“Så hvem andre er med på dette?” spurte Morten, og prøvde å få Jensen til å røpe mer enn han ville. “Hvem er det som har vært en del av dette nettverket?”
Jensen smilte svakt, et smil som var mer et skjult hån enn en ekte glede. “Du har sett mer enn nok for i kveld, Morten. Jeg kan ikke gi deg alle svarene, for du er ikke en del av kretsen. Du er bare en forstyrrelse, en som har vært nysgjerrig. Og folk som er for nysgjerrige, blir til slutt farlige for oss.”
Morten stivnet, en skuffelse skyllet over ham. Hva skulle han gjøre nå? Hva var neste steg? Skulle han bare vende tilbake og håpe på at han hadde fått nok til å bevise det han trengte for å sette en stopper for alt dette? Eller var han på vei til å begå en farlig feil ved å konfrontere Jensen på en mer direkte måte?
Ole, som hadde vært stille hele tiden, rømte hodet sitt bort fra lysstrimlene i rommet, og sa lavt: “Vi er nødt til å gå videre. Nå har vi fått nok av informasjon, men vi kan ikke bli her for lenge.”
Morten visste at Ole hadde rett. De måtte komme seg ut før Jensen gjorde et trekk for å fange dem. Han satte mappen forsiktig tilbake på bordet og reiste seg. “Vi går nå,” sa han, og vendte seg mot døren.
Men akkurat da de skulle til å forlate rommet, hørte Morten noe bak seg – et dørklikk. Øyeblikkelig følte han en bølge av frykt. Noen hadde kommet inn bak dem, eller kanskje de var fanget i en felle.
Da han snudde seg, så han en skikkelse i døråpningen. Det var en kvinne, men ikke hvem som helst. Morten kjente igjen ansiktet med en gang.
“Monica,” sa han, stemmen hans var et ekko i den ellers stille rommet.
Monica, Jensens høyre hånd, var kjent for sin stille og kaldblodige natur. Hun hadde alltid vært tilstede i bakgrunnen, men Morten visste at hun hadde en helt sentral rolle i alt som hadde skjedd. Nå var hun her, og det var ikke et tilfeldig møte.
“Så du har funnet ut av noe,” sa Monica med et kaldt smil. “Men vet du hva? Jeg tror du har gått for langt, Morten.”
Morten visste at han måtte være forsiktig. Monica var ikke bare en vanlig operatør i Jensens nettverk, hun var hans beskyttelse, hans våpen i skyggene. Hvis hun var her, var det ikke for å hjelpe ham – tvert imot.
“Vi må gå, Morten,” sa Ole, og forsøkte å trekke Morten bakover. Men Monica rørte ikke. Hun sto der som en stein, som om hun ventet på at noe skulle skje.
“Jeg hadde håpet at du ville forstått det uten videre,” sa Monica, og hennes stemme var like iskald som Jensens. “Henrik var et problem som måtte løses. Og du er det neste, hvis du ikke forstår hva du har satt i gang.”
Morten følte en klaustrofobisk følelse komme over ham. Dette var ikke bare en konfrontasjon, det var et spørsmål om liv eller død. Han måtte finne en måte å komme ut av denne situasjonen på, men han visste at hvis han tok feil valg, kunne det koste ham alt.
“Vi trenger ikke dette,” sa Morten, og prøvde å holde stemmen rolig. “Det er ikke for sent å stoppe, Monica. Henrik var på vei til å gjøre det rette, og vi kan finne en annen løsning.”
Monica lo kaldt, et ekko som fikk hårene på Morten til å reise seg. “Du forstår virkelig ikke hva du er oppe mot, gjør du? Det finnes ingen løsning. Du har allerede begynt å grave for dypt, og du vet hva som skjer med folk som graver for dypt.”
Morten visste at han ikke hadde mye tid igjen. Monica var en trussel, og hun ville ikke stoppe før han var ute av bildet.
“Vi går ut nå,” sa Ole, og tok et raskt skritt mot døren.
Men før de kunne bevege seg mot utgangen, kom en annen mann inn i rommet. Morten kjente ham også igjen – det var en av Jensens håndlangere, og han bar en stor kikkert.
“Det er på tide at vi avslutter dette,” sa mannen, og Morten følte frykten komme kriblende.
