Yap og Cap
Morten og Ole stod i den mørke bakgården, og den kalde luften bet i huden. De visste at de ikke hadde mye tid før Jensen og hans folk kom etter dem, men de var utslitte etter flukten. Morten kjente på den intensiverte angsten som vokste i brystet hans. Hver bevegelse, hvert åndedrag, kunne være det siste før de ble oppdaget. Men de måtte finne en vei ut av denne marerittet, de kunne ikke stoppe her.
De hadde vært heldige. Heldigvis hadde de kommet seg unna bygningen før de ble oppdaget, men hvor lenge kunne de skjule seg? Hvor lenge kunne de unngå å bli fanget av Monica, mannen med kikkerten, og resten av Jensens nettverk? Sannheten de satt på var for farlig, og Morten visste at de ikke kunne stole på noen.
“Vi trenger å komme oss vekk,” sa Ole, og brøt stillheten. Stemmen hans var lav og alvorlig, men det var også en viss beslutsomhet i den. “Det er ikke bare Monica og de andre som er ute etter oss. Det er noen andre også – folk som har mye mer å tape hvis dette kommer frem.”
Morten nikket, men han hadde et spørsmål som hadde gnagd på ham siden han første gang hadde sett dokumentene. Hvem andre var involvert i denne saken? Hvem var de som hadde forsvunnet? Og hvorfor hadde Henrik begynt å grave i noe så farlig? Dette gikk langt dypere enn han hadde trodd.
“Henrik visste mer enn vi trodde,” sa Morten stille. “Han var på sporet av noe stort. Jeg føler at vi bare vet om en brøkdel av hva som virkelig skjer.”
Ole så på ham med et uttrykk av uro i ansiktet. “Men hva nå, Morten? Hva gjør vi med denne informasjonen? Vi kan ikke bare løpe rundt og håpe på at vi finner svarene. Vi må handle, og vi må gjøre det snart.”
Morten sukket og så på dokumentene i hånden hans. Han hadde sett på dem flere ganger allerede, men han følte at han ikke hadde klart å sette sammen bitene av puslespillet. Hendelsene som Henrik hadde gravd i, var komplekse. Det var for mange navngitte personer, for mange forbindelser til organisasjoner han ikke forstod.
“Vi må finne en måte å komme til de som kan hjelpe oss,” sa Morten, og han begynte å gå bort fra bakgården. “Vi kan ikke gjøre dette alene.”
Ole fulgte raskt etter ham. “Men hvem kan hjelpe oss? Vi stoler på ingen.”
Morten stoppet, og tankene hans raste. Det var én person han kunne stole på. En person som hadde vært tett på Henrik, men som også visste mer om de mørke hemmelighetene som omga Jensen og hans nettverk. Det var politibetjent Johanna, som hadde jobbet med Henrik tidligere, før han ble involvert i alt dette. Hun var den eneste de kunne stole på.
“Johanna,” sa Morten, og hans stemme ble mer besluttsom. “Vi finner henne. Hun har kanskje mer informasjon om hva som skjer, og hvordan vi kan slå tilbake.”
De visste at det var en stor risiko å oppsøke Johanna. Hun hadde sin egen karriere å tenke på, og det kunne være farlig for henne å være involvert i dette. Men de hadde ikke noe valg. Det var ikke lenger bare en sak. Dette var et spørsmål om liv og død, og Morten visste at de hadde fått for lite tid.
De begynte å gå mot en tryggere del av byen, hvor Johanna hadde sitt kontor. Morten kunne høre snøen knase under skoene deres, men ellers var alt stille. Byen var fredelig, nesten idyllisk, men under overflaten raste stormene. Skjult i de mørke hjørnene og bak de stengte dørene, var det krefter som kunne ryste hele systemet.
De nådde politistasjonen etter en halvtime med forsiktig gange. Morten kunne kjenne på den velkjente lukten av papir og kaffekoppene som alltid fylte kontorene. Det var her Johanna pleide å jobbe. De hadde ingen tid å miste, så Morten og Ole fant raskt veien til hennes kontor.
Johanna var der, sittende ved skrivebordet sitt, og så på papirene foran seg. Hun så ut som hun hadde ventet på dem, og det var en stille spenning i luften. Morten lukket døren bak dem forsiktig.
“Hvor lenge har du visst?” spurte Morten, og Johanna hevet blikket.
“Hvor lenge har jeg visst hva?” svarte Johanna med en rolig stemme.
“Om Henrik,” sa Morten, og han begynte å trekke frem dokumentene. “Om alt dette.”
Johanna var stille en stund før hun svarte. “Jeg har visst mer enn dere tror,” sa hun til slutt. “Henrik begynte å grave for mye. Han gikk for langt. Og det var det som førte til at han ble en trussel.”
Morten og Ole stilte seg nærmere. De hadde hørt om Henriks skjulte etterforskning, men nå følte de at de var på vei til å forstå mer. De visste at Johanna hadde kjent Henrik i lang tid, og det var ikke første gang hun hadde vært involvert i komplekse saker.
“Det er et nettverk,” sa Johanna lavt. “Og de er farlige. Folk har vært forsvunnet i flere år, og ingen har klart å finne ut av hva som skjer. Henrik fikk tak i noe som kunne ryste alt. Han fant forbindelsene mellom folk som aldri skulle blitt koblet sammen. Men de har sterke krefter bak seg.”
Morten og Ole kjente på den voksende frykten. Dette var noe større enn de hadde forestilt seg. Og Johanna visste mer. Morten måtte finne ut hvordan han kunne bruke denne informasjonen til sin fordel – men først måtte han få Johanna til å dele alt hun visste.
“Johanna,” sa Morten, og han kunne ikke skjule alvoret i stemmen sin. “Vi trenger din hjelp. Vi kan ikke gjøre dette alene.”
Johanna så på ham lenge, og til slutt nikket hun. “Jeg skal hjelpe dere. Men vi har liten tid. De kommer snart, og vi må være klare.”
