Morten holdt pusten da han så på skikkelsen som satt ved bordet. Skikkelsen som var kjent som “Skyggen”. Mannen var kledd i en mørk frakk, og ansiktet hans var delvis skjult i skyggene som flomlyset fra det svake lyset kastet over rommet. Morten kunne se de intense øynene som var rettet mot et kart på bordet, som om han allerede visste at noen var i ferd med å komme for å konfrontere ham.
“Hvordan har du tenkt å håndtere dette?” sa en av de andre mennene ved bordet, stemmen tøff og skrapete. “Vi kan ikke la dem finne ut av alt. Hvis de først får vite hva vi har gjort, vil vi alle være ute.”
Morten var på kanten av å avsløre seg selv, men han visste at han ikke kunne. Han måtte være rolig, fokusert. Han visste ikke om Johanna, Ole eller han selv hadde tid til å komme seg unna hvis de først ble oppdaget. Øyeblikket føltes uendelig langt, som et stille før stormen.
“Vi holder oss til planen,” svarte ‘Skyggen’ med en rolig, nærmest uforstyrret stemme. “De er på vei hit. Jeg har kontroll.”
De ordene var en kniv i hjertet på Morten. De var på vei hit? Hvem var på vei? Og hva mente han med “kontroll”?
Johanna, som hadde vært stille gjennom hele scenen, lente seg frem og hvisket lavt, “Morten, vi har ikke tid. Vi må tilbake til bilen, nå.”
Morten nikket, men kunne ikke ta øynene bort fra den mørke skikkelsen. Hvem var han egentlig? Hvorfor hadde han aldri blitt avslørt før? Og hvorfor følte Morten en skremmende gjenkjennelse i ham, som om han hadde sett mannen før, men aldri visst hvem han var?
Plutselig ble Morten revet ut av tankene sine av et uventet brak. En dør ble smeltet opp på den andre siden av rommet, og flere mennesker strømmet inn. Morten hørte navnet sitt nevnt i en lav stemme, og han visste at de var på vei til å bli oppdaget. De måtte flykte, og de måtte gjøre det raskt.
“Vi går!” ropte Johanna, og hun heiv seg mot døren. Morten og Ole fulgte etter, men han visste at de ikke kunne løpe uten å risikere alt. De var fanget i et nett de ikke kunne unnslippe. Mørket begynte å føle seg som et fysisk nærvær, og Morten følte at de var på vei til å konfrontere noe langt verre enn de hadde forestilt seg.
De løp gjennom den mørke korridoren, og snart var de tilbake ved inngangen til lagerbygget. Men før de rakk å åpne døren og komme seg ut, hørte de lyden av fottrinn bak seg. Uansett hvor mye de ønsket å løpe, visste Morten at han måtte stå ansikt til ansikt med sannheten. Hvis de kom ut av dette med informasjonen de hadde, ville det være nok til å knekke hele nettverket.
Men spørsmålet var: kunne de stole på Johanna?
Plutselig hørte de en kjent stemme, og Morten frøs.
“Johanna,” sa stemmen, lav og kontrollert, “kommer du tilbake til oss, eller er du fortsatt ute på viddene?”
Morten snudde seg raskt og så en mann i mørke klær komme ut fra skyggene. Han var slank og høy, og hans ansikt var hardt som stein. Det var som om han visste alt om hva som skjedde, som om han hadde vært et skritt foran dem hele tiden.
“Det er ingen vei tilbake,” sa mannen, og det var et glimt av truende selvsikkerhet i blikket hans. “Dere har gjort deres valg.”
“Vi har aldri vært på deres side,” svarte Johanna, og stemmen hennes var fast. “Men vi er på vei til å stoppe det hele, enten du liker det eller ikke.”
Mannen smilte kaldt, og han trakk et våpen. Morten kjente et kaldt sug i magen. Han visste at han ikke hadde tid til å tenke, ikke tid til å vurdere alternativene. Det han hadde lært i løpet av denne jakten, var at det var få valgmuligheter igjen. Hvis han ikke gjorde noe nå, ville han ikke ha en sjanse til å stoppe denne mannen, og det hele ville være over.
Uten å tenke, kastet han seg mot mannen, og i det samme øyeblikket hørte han et skarpt smell.
Morten holdt pusten da han så på skikkelsen som satt ved bordet. Skikkelsen som var kjent som “Skyggen”. Mannen var kledd i en mørk frakk, og ansiktet hans var delvis skjult i skyggene som flomlyset fra det svake lyset kastet over rommet. Morten kunne se de intense øynene som var rettet mot et kart på bordet, som om han allerede visste at noen var i ferd med å komme for å konfrontere ham.
“Hvordan har du tenkt å håndtere dette?” sa en av de andre mennene ved bordet, stemmen tøff og skrapete. “Vi kan ikke la dem finne ut av alt. Hvis de først får vite hva vi har gjort, vil vi alle være ute.”
Morten var på kanten av å avsløre seg selv, men han visste at han ikke kunne. Han måtte være rolig, fokusert. Han visste ikke om Johanna, Ole eller han selv hadde tid til å komme seg unna hvis de først ble oppdaget. Øyeblikket føltes uendelig langt, som et stille før stormen.
“Vi holder oss til planen,” svarte ‘Skyggen’ med en rolig, nærmest uforstyrret stemme. “De er på vei hit. Jeg har kontroll.”
De ordene var en kniv i hjertet på Morten. De var på vei hit? Hvem var på vei? Og hva mente han med “kontroll”?
Johanna, som hadde vært stille gjennom hele scenen, lente seg frem og hvisket lavt, “Morten, vi har ikke tid. Vi må tilbake til bilen, nå.”
Morten nikket, men kunne ikke ta øynene bort fra den mørke skikkelsen. Hvem var han egentlig? Hvorfor hadde han aldri blitt avslørt før? Og hvorfor følte Morten en skremmende gjenkjennelse i ham, som om han hadde sett mannen før, men aldri visst hvem han var?
Plutselig ble Morten revet ut av tankene sine av et uventet brak. En dør ble smeltet opp på den andre siden av rommet, og flere mennesker strømmet inn. Morten hørte navnet sitt nevnt i en lav stemme, og han visste at de var på vei til å bli oppdaget. De måtte flykte, og de måtte gjøre det raskt.
“Vi går!” ropte Johanna, og hun heiv seg mot døren. Morten og Ole fulgte etter, men han visste at de ikke kunne løpe uten å risikere alt. De var fanget i et nett de ikke kunne unnslippe. Mørket begynte å føle seg som et fysisk nærvær, og Morten følte at de var på vei til å konfrontere noe langt verre enn de hadde forestilt seg.
De løp gjennom den mørke korridoren, og snart var de tilbake ved inngangen til lagerbygget. Men før de rakk å åpne døren og komme seg ut, hørte de lyden av fottrinn bak seg. Uansett hvor mye de ønsket å løpe, visste Morten at han måtte stå ansikt til ansikt med sannheten. Hvis de kom ut av dette med informasjonen de hadde, ville det være nok til å knekke hele nettverket.
Men spørsmålet var: kunne de stole på Johanna?
Plutselig hørte de en kjent stemme, og Morten frøs.
“Johanna,” sa stemmen, lav og kontrollert, “kommer du tilbake til oss, eller er du fortsatt ute på viddene?”
Morten snudde seg raskt og så en mann i mørke klær komme ut fra skyggene. Han var slank og høy, og hans ansikt var hardt som stein. Det var som om han visste alt om hva som skjedde, som om han hadde vært et skritt foran dem hele tiden.
“Det er ingen vei tilbake,” sa mannen, og det var et glimt av truende selvsikkerhet i blikket hans. “Dere har gjort deres valg.”
“Vi har aldri vært på deres side,” svarte Johanna, og stemmen hennes var fast. “Men vi er på vei til å stoppe det hele, enten du liker det eller ikke.”
Mannen smilte kaldt, og han trakk et våpen. Morten kjente et kaldt sug i magen. Han visste at han ikke hadde tid til å tenke, ikke tid til å vurdere alternativene. Det han hadde lært i løpet av denne jakten, var at det var få valgmuligheter igjen. Hvis han ikke gjorde noe nå, ville han ikke ha en sjanse til å stoppe denne mannen, og det hele ville være over.
Uten å tenke, kastet han seg mot mannen, og i det samme øyeblikket hørte han et skarpt smell.