Yap og Cap
Morten hadde ikke ventet at han skulle være så nervøs før han skulle konfrontere Jensen. I løpet av de siste ukene hadde han gravd dypere i Henrik og Jensens liv, men han hadde aldri kommet nærmere å finne ut den fullstendige sannheten. Nå følte han at han var på grensen til noe stort, noe som kunne endre alt.
Med Ole som støtte reiste Morten til et møte på en av de mer isolerte delene av landsbyen, der han hadde fått vite at Jensen hadde sitt hovedkvarter. Det var en gammel fabrikkbygning i utkanten av landsbyen, et sted som tidligere hadde vært stengt, men som nå var i bruk igjen under mer mystiske omstendigheter. Det var et rufsete, grått bygg som hadde stått tomt i flere år, men nå var det lys i vinduene sent på kvelden, og det var der de skulle finne svar.
Da de nærmet seg bygningen, kunne de se skygger som beveget seg bak de uklare vinduene. Morten følte en frykt stige i brystet. Han visste at de var på vei inn i et ukjent terreng, og han hadde ingen anelse om hva som ventet ham der inne. Hva om han hadde gått for langt? Hva om han hadde fått Jensens oppmerksomhet, og nå var han en trussel?
De parkerte bilen i en skyggefull passasje bak fabrikken og begynte å gå til fots. Ole gikk først, med en pistol i beltet, klar for hva som helst. Morten fulgte tett etter, og på vei til inngangen prøvde han å skjerpe sansene sine. Hver lyd, hvert bevegelse bak dem, fikk hjertet hans til å banke raskere.
Da de kom frem til døren, var det ingen som kom for å åpne den for dem. Bygningen var tyst, og alt føltes ubehagelig stille. Morten hadde forventet å høre stemmer, eller kanskje høylytte samtaler, men i stedet var det en dyp stillhet som virket unormal for et sted som dette.
De trådte inn i mørket, og Ole brukte en lommelykt for å lyse vei. Morten kunne skimte flere dører og korridorer, og han kunne se at det var et industriområde, men alle tegn på aktivitet var fraværende. Det var som om de var inne på et spøkelsesskip, hvor ingen hadde vært på lenge.
Men så, lengre nede i en av korridorene, hørte de plutselig et kort, høyt smell – som om en dør var smelt igjen. Morten og Ole stoppet på flekken. Hjertet slo raskt i brystet på Morten, men han prøvde å holde hodet kaldt. Var det Jensen? Eller var det bare et tilfeldig sammenstøt? Han visste at han måtte ta sjansen. Dette kunne være hans eneste mulighet til å få svar på alt.
De fortsatte å gå, og da de kom rundt et hjørne, fikk de synet av en dør som var på gløtt. Den hadde ikke blitt lukket helt, og en svak lysstråle lyste ut i gangen. Morten og Ole gjorde tegn til at de skulle gå stille. Morten kunne merke hvordan hvert skritt hans virket tyngre i dette mørket. De nådde døren og presset den forsiktig åpen.
Inne i rommet satt en mann ved et skrivebord, ansiktet halvveis skjult av et svakt bordlys. Han snudde hodet sakte mot dem. Det var Jensen.
“Jeg ventet på dere,” sa han rolig, med en iskald stemme som fikk en ubehagelig følelse til å bre seg i kroppen på Morten.
Morten og Ole hadde ikke regnet med at Jensen skulle være så forberedt. De trodde de ville få ham uforberedt, men tydeligvis hadde han ventet på deres spørsmål. Jensen hadde visst at de ville komme før de selv hadde innsett det.
“Det ser ut som du har visst om vårt besøk lenge,” sa Morten, og han forsøkte å skjule sin egen spenning.
“Jeg kjenner til hva dere er ute etter,” svarte Jensen med et kaldt smil. “Men jeg er redd dere kommer til å finne mer enn dere klarer å takle.”
Jensen reiste seg langsomt og gikk bort til et annet bord, hvor en stor mappe med dokumenter lå. Han trakk ut et papirutdrag og rakte det mot Morten. “Ta en titt på dette. Du trenger kanskje litt mer informasjon om hva Henrik egentlig var på vei til å finne.”
Morten tok imot papiret med en blanding av undring og frykt. Det var ikke bare dokumenter som viste økonomiske transaksjoner – det var detaljerte notater om personer som hadde blitt forsvunnet. Spesielt én linje fanget hans oppmerksomhet: “Henrik vet for mye om prosjektet. Han vil ikke forstå konsekvensene av det.”
“Dette er … uakseptabelt,” mumlet Morten, mens han gikk videre nedover dokumentene. “Hvor langt har du gått for å dekke dette opp, Jensen?”
Jensen rynket pannen. “Du har ingen anelse om hva det innebærer å drive dette, Morten. Dette er større enn bare en gård. Det er mye mer penger involvert, og mye mer innflytelse enn du kan forestille deg.”
Morten følte et bittert snev av sinne. “Så Henrik hadde rett. Han skulle avsløre deg, ikke sant? Han skulle ødelegge alt du har bygget.”
Jensen smilte kaldt. “Henrik gjorde et stort feiltrinn ved å trekke seg tilbake fra avtalen. Men han var ikke modig nok til å avsløre sannheten. Dessuten, jeg sørget for at han ikke hadde muligheten til å gjøre det.”
Morten skjønte. Henrik hadde blitt drept fordi han var på vei til å avsløre en massiv operasjon som involverte flere mennesker, kanskje mer enn bare Jensen. Men det som fortsatt gnagde på ham, var spørsmålet om hvorfor Henrik hadde blitt drept akkurat da han trakk seg fra avtalen. Det var én ledetråd som han ennå ikke kunne få til å henge sammen.
