Yap og Cap
Morten frøs. Den nye mannen som hadde kommet inn i rommet, var høy og muskuløs, med en alvorlig, nesten truende fremtoning. Øynene hans var harde som stein, og han hadde en ro over seg som Morten ikke likte. Han var helt klar over at de nå var i en svært farlig situasjon. Det føltes som om han var fanget i et spill han ikke lenger hadde kontroll over.
“Vi kan gjøre dette enkelt, eller vi kan gjøre det vanskelig,” sa mannen med en lav, dyp stemme. “Du bestemmer, Morten. Men jeg anbefaler at du velger riktig.”
Monica gikk et skritt nærmere, og hennes kalde smil ble bredere. “Du ser hva som skjer når folk begynner å grave, ikke sant?” Hun så på Morten med et blikk som sendte en chill nedover ryggen hans. “Henrik skulle aldri ha stjålet dokumentene. Og nå er det på tide at du forstår hvorfor.”
Morten visste at han måtte holde hodet kaldt. Hver beslutning han tok nå kunne føre til hans undergang, og han hadde ikke råd til å gjøre en feil. De to mennene og Monica var på alle måter hans motstandere, men han kunne ikke la frykten styre ham. Han måtte finne en vei ut – enten for å overleve, eller for å stoppe dem.
“Du kan drepe meg,” sa Morten, og han visste at han måtte ta et sjansespill. “Men det endrer ikke på at Henrik visste hva dere holdt på med. Det er et nettverk av folk som har vært savnet. Det er for mange spor som leder tilbake til deg, Jensen. Folk vil finne ut av det.”
Monica ristet på hodet, og det lille smilet hennes ble bredere. “Henrik var en risiko,” sa hun kaldt. “Han skulle ha forstått at han ikke kunne komme unna. Og du, Morten, du er et enda større problem.”
Morten kjente hvordan presset bygget seg opp, og hans hjerte slo raskere. Ole, som hadde stått bak ham hele tiden, hadde ikke sagt et ord. Morten visste at han ikke kunne stole på at Ole hadde noen mirakuløs plan for å redde dem begge. De var på vei til å miste alt.
“Du er virkelig desperat,” sa Monica, og gestikulerte mot mannen med kikkerten. “Og han er ikke den eneste som er ute etter å stoppe deg. Du har gravd så dypt nå at du ikke kan komme deg ut. Vi skal gjøre det som er nødvendig for å beskytte vårt nettverk. Vi kan gjøre dette enkelt, eller vi kan gjøre det vanskelig for deg, Morten.”
Morten visste at han ikke kunne la dem få overtaket. Dette var hans sjanse til å avsløre dem, til å få nok informasjon til å få Jensen og hans folk tatt. Han måtte komme på noe, og han måtte gjøre det raskt.
Han kastet et blikk på den tette mappen med dokumenter som han hadde fått fra Jensen tidligere. Der var flere opplysninger som kunne være kritiske. Henrik hadde hatt flere notater, informasjon om personer som hadde vært involvert i et større spill, og steder som kanskje kunne være knyttet til mystiske forsvinninger. Morten måtte finne en måte å bruke det på. Han trengte å komme ut av rommet med disse bevisene, og han visste at han hadde begrenset tid.
“Du kan ikke stoppe meg,” sa Morten, og stemmen hans hadde fått en bestemt kvalitet. “Henrik hadde rett. Dere kan ikke skjule sannheten for alltid.”
Monica og mannen med kikkerten begynte å bevege seg mot ham, og Morten kjente at han ikke hadde noe annet valg enn å ta risikoen. Plutselig grep han dokumentene fra bordet og kastet dem mot Ole. “Gå! Ta bevisene og kom deg unna!” ropte han.
Ole, som hadde stått stille hele tiden, reagerte raskt og fikk tak i mappen. “Kom igjen, Morten!” Han tok et skritt mot døren, og Morten fulgte tett etter.
Monica og mannen bak dem ropte et sint “stopp!”, men det var for sent. Morten og Ole løp gjennom korridorene, med fottrinnene som smalt mot gulvet. De kunne høre lyden av føttene bak seg, men de risikerte alt for å komme seg unna.
Morten visste at de måtte finne en vei ut av bygningen, og snart kom de til en bakdør som ledet ut til en mørk bakgård. Uten å nøle, presset de døren opp og løp ut i den kalde, vinterlige natten. Snøen som hadde begynt å falle, dekket sporene deres, og Morten kunne høre bilene som startet inne i bygningen. De visste at de måtte forsvinne før Jensen og hans folk kunne spore dem.
De løp gjennom mørket, og snart var de ute av rekkevidde. Etter flere minutter, som føltes som timer, stanset de for å puste. Morten sank ned på et gammelt steintrinn, og Ole falt sammen ved siden av ham. Begge pustet tungt, men de var i live.
“Vi har bare en mulighet igjen,” sa Morten og kikket på Ole. “Vi må finne ut mer om hva de har planlagt, før de finner oss.”
Ole nikket, og et alvorlig blikk fylte øynene hans. “Vi må bruke informasjonen vi har fått. Det er vår eneste sjanse. Men vi må være forsiktige. Hvis de finner oss, er det over.”
Morten tenkte på dokumentene, på alle detaljene Henrik hadde etterlatt seg. Det var en stor risiko, men det var deres eneste håp. De måtte finne svarene før det var for sent.
