Morten visste at han ikke kom til å finne svarene han lette etter hvis han bare satt og ventet på at folk skulle åpne opp. Ingen av de som var til stede på Bjørkly Gård virket interesserte i å dele hva de visste om Henrik eller ulykken. De var mer opptatt av å skjule sine egne hemmeligheter, og Morten var fast bestemt på å finne dem.
Han hadde tilbrakt morgenen med å gå gjennom gamle artikler om Henrik Larsen og gårdens historie. Det var merkelig lite informasjon om hans private liv. Henrik hadde vært en kjent forretningsmann, og hans arbeid hadde vært i offentligheten, men den siste tiden var han mer tilbaketrukket. Det var også klart at han hadde hatt økonomiske problemer, noe som var underlig for en mann som eide en så stor gård og et blomstrende foretak. Det var flere spørsmål enn svar, og Morten følte at han nærmet seg et gjennombrudd.
Etter frokost bestemte han seg for å gå på jakt etter spor. Han visste at det ikke var lurt å konfrontere folk rett ut, men kanskje kunne han finne noe som kunne kaste lys over situasjonen.
Morten begynte å gå rundt i huset. Den store gården hadde mange rom og ganger, og han var sikker på at det måtte være noe han kunne finne. Han begynte med å undersøke Henriks kontor, som var et av de få stedene han ikke hadde fått lov til å komme inn på ennå. Henrik hadde alltid vært en privat mann, og det var mange som mente at han hadde lukket seg ute fra de nærmeste. Morten banket forsiktig på døren, men ingen svarte. Han visste at han hadde fått tillatelse til å se på kontoret, men likevel føltes det som om han brøt en regel.
Han åpnet døren forsiktig og trådte inn. Rommet var stort og fullt av bøker, papirer og gamle dokumenter. På den ene veggen var en stor hylle fylt med bøker om landbruk, økonomi og investeringer. Morten gikk bort til skrivebordet. Der lå en bunke med papirer, og han begynte å bla gjennom dem.
Morten la merke til at det var mange papirer som omhandlet investeringer og eiendomshandler. Et dokument fanget hans oppmerksomhet. Det var et brev som var uferdig, skrevet av Henrik selv. Morten leste det nøye. Henrik skrev at han hadde fått et tilbud om å selge gården, men han var usikker på hva han skulle gjøre. Tilbudet var fra et utenlandsk selskap, og det virket lukrativt, men det var noe ved det som ikke stemte. Henrik hadde skrevet at han følte seg presset, og at han måtte ta en beslutning snart.
Plutselig hørte Morten noen fottrinn utenfor. Han stivnet og la dokumentet tilbake på skrivebordet. Det var Astrid som kom inn i rommet. Øynene hennes var smale, og hun hadde et urolig uttrykk i ansiktet.
“Du skal ikke være her, Morten,” sa hun lavt, og lukket døren bak seg. “Dette rommet er stengt for andre. Henrik ville ikke ha det slik.”
Morten kjente hjertet banke raskere. “Jeg leter etter svar. Henrik var i ferd med å gjøre noe. Han hadde fått et tilbud om å selge gården. Vet du noe om det?”
Astrid hevet et øyenbryn. “Selge gården? Henrik hadde aldri planer om å selge gården. Han var stolt av denne plassen, og han var fast bestemt på å beholde den i familien.”
Morten bestemte seg for å presse videre. “Hva om han følte seg tvunget? Hva om han hadde økonomiske problemer? Jeg har funnet dokumenter som viser at han vurderte å selge.”
Astrid så på ham med et hardt blikk, men sa ingenting. Morten følte at han var nærmere noe, men han visste at han måtte være forsiktig. Hvis han presset for mye, kunne det få konsekvenser.
“Jeg kan ikke gi deg mer informasjon,” sa Astrid til slutt. “Du bør gå ned og være med de andre.”
Morten visste at han ikke fikk mer ut av Astrid der og da. Han forlot kontoret, men i hodet hans raste spørsmålene. Hva hadde Henrik egentlig visst? Og hvem hadde presset ham til å vurdere å selge gården? Var det noen som ville ha ham ute av bildet, og hva hadde de i tankene?
Hvis du leser denne kommentaren, så har du lov til å kaste en bamse i fjeset til en person nær deg!
Det er nå lov å dytte i rygg!